Hei, jeg bor ved Bislet i Oslo.

På grunn av en dødsopplevelse (da jeg på en rovertur i påsken 1982 fulgte Janteloven fullstendig og frøs i hjel på Hardangervidda) hvor jeg opplevde å huske hvem jeg er – hvorfor jeg valgte å bli født som akkurat meg – samt hvor mange tiårs planlegging jeg brukte før jeg begynte å inkarnere kroppen min – er jeg av livssyn panteïst (slik som Yeshua ben Yussuff [Jesus (Kristus) Josefsen], Siddharta Gotama [ Buddha], osv.). Dvs. hverken underkastende overfor dogmer eller idoler (religiøs), eller gudløs (ateïst). Jeg er med andre ord fullstendig klar over at det éneste vi mennesker tillater oss å føle angst overfor, er dét som ikke eksisterer i virkeligheten. Jeg føler meg derfor trygg på at alt er hva jeg selv velger å gjøre det til. Jeg har derfor ingen forutsetninger for å tro på tilfeldigheter, men lærer en hel masse av alt jeg opplever.

Bildet ble tatt noen dager før dødsopplevelsen min – da jeg ennå var paranoïd og dum i hue – eller såkalt "normal"…

I forhold til alt jeg noen gang har sett, hørt, hørt om, skjønt, trodd, visst og gjort som følge av dette, føler jeg meg fullstendig ansvarlig; ingen annen kan ta på seg ansvaret for mitt liv, enn jeg selv. Dette er noe av årsaken til at jeg misliker så sterkt å la meg påvirke av skrekkpropagandaen til umodne journalister i nyhetsmedia og reklamen for forsikringsselskapene til å tro på (og dermed være med på å skape grunnforutsetningene for; fordi tro praktisk talt flytter fjell) krig, nød, ulykker; eller at jeg er en apatisk,  passiv og umyndig fjott som ingenting kan gjøre med noe av hva jeg forholder meg til. 

Jeg er åpen og svært direkte når jeg snakker om følelser, og dette kan virke skremmende på enkelte. «But if you can't stand the heat, you'd better stay out of the kitchen». Jeg er glad i meg selv og ser i utgangspunktet på alle andre mennesker som i utgangspunktet vennligsinnede, samarbeidsvillige og skapende guder. Så får alle videre inntrykk komme med dét som utgangspunkt.

I løpet av hele oppveksten led jeg av å forsove meg til avtaler, skole og jobb.

Etter en omfattende testperiode ved Ullevål nevro-psykologiske klinikk, fikk jeg diagnosen «frisk som en fisk, og en IQ som ligger mange ganger over gjennomsnittet!» Men fordi jeg fortsatte å la meg plage av mye forsovelser, ga jeg meg ikke:

I 1994 lot jeg meg av St. Hanshaugen-Ullevål trygdekontor i Oslo, innvilge 50% uførepensjon fordi jeg i september 1993 lot meg av Ullevål sykehus diagnostisere Klinefelters syndrom; XXY-kromosomfeil. Dette betyr at jeg de 50% jeg er før, er å anse som 100% frisk og tilregnelig.

Jeg får kanskje presisere at diagnosebeskrivelsen via linken over er temmelig generell; og at det er tildels store variasjoner innen gruppen KS-pasienter. Jeg anser meg selv som lettere rammet, når det gjelder skrive-/lesevansker; da jeg var lesehest i hele oppveksten, og har opparbeidet meg et omfattende ordforråd – både på norsk og engelsk – noe denne hjemmesiden (jeg har skrevet selv) burde bevise. Jeg mangler også fullstendig kvinnelige kroppsproposjoner; men har små testikler og er steril, har lange ekstremiteter og får besøk av hjemmesykepleier én gang i uken som setter 1 milliliter 100 milligram Primoteston depot (et testosteronpreparat eller «mannlig kjønnshormon», som det heter på norsk) på meg intramuskulært. Svært smertefullt med regelmessig kunstige «blåmerker» i baken; med andre ord. :o) Mitt første skudd med dette preparatet fikk jeg Kvinnedagen 1994, og dette medførte at jeg følte det som om jeg stakk hodet opp av en brønn og så meg rundt: «—Jøss! Er det slik verden er?» Glemmer jeg å sette sprøyta på meg selv et par uker mens jeg er på ferie, síger jeg tilsynelatende ned i den bevisstløse brønnen igjen; derfor innser jeg viktigheten av jevn og regelmessig tilgang på medisinen; selv om den gradvis flytter hårveksten fra issen og nedover; gir meg kraftigere skjeggvekst og hår på brystet. :o)

Så i løpet av årene som har fulgt, har jeg utviklet meg modningsmessig og mentalt med stormskritt; blitt langt mer våken og fått anledning til å gi meg selv større selvtillit, som videre gjør det mulig for meg å innse at jeg elsker hvem som helst betingelsesløst. :o)

Jeg har heller ikke drukket alkohol på snart 8 år. Ikke fordi jeg regner meg som alkoholiker. Heller ikke for å være prektig eller vanskelig; men for å slippe å utsette meg for den idioten jeg føler meg som når jeg er full: Jeg husker nemlig alt som skjer hele tiden, og skammer meg over meg selv etterpå. Når jeg ikke drikker, slipper jeg dét. Men siden jeg ikke drikker alkohol, blir jeg svært full etter bare ett glass Champagne; noe jeg har latt meg forføre til ved et par bryllup for å være sosial og å ha noe å skåle med. :o)

Yrkesmessig er jeg noe spesiell…

Kanskje har du sett meg traskende i marka, eller liggende naken for å slikke sol på Homolulu på Bygdøy, vest for Paradisbukta eller ved Svartkulp oppe ved Sognsvann (spesielt genert for å vise frem kroppen min har jeg ikke latt meg oppdra til å være). Jeg har i dag grånende mørkt blondt hår og varme, brune øyne. Jeg er slank og har ikke hårete kropp, og liker meg selv best glattbarbert i trynet.

Alkohol, amfetamin og annen gift sovner jeg av, så er du avhengig av at jeg bruker kunstige stemningsskapende stoffer, får du klare deg uten meg. Den enkleste måten jeg kommer meg i godt humør igjen på, er gjennom å kommandere meg selv til å tenke hyggelige og beroligende tanker; under en hvilken som helst form for stress.

Dersom du ønsker å lese mer om meg, og du ikke er altfor tander og derfor lett lar deg såre, følg denne lenken: —Mangler du brukernavn og passord for å komme inn, må du først innom Advarselsiden som skiller ut de som ikke egentlig vil være på denne gjennomført gratis hjemmesiden (som kun jeg betaler for selv, for tiden hos.), fra de som føler behov for det. Hvor du også kan finne mye annet rart som jeg også har laget.

Ta kontakt på én eller annen måte, dersom du har lyst til å kommunisere nærmere med meg via e-post- og adressesiden min: